Løve

I boken “Venn med livet”(lmf.no) har jeg tre dyr som symbol for bra ting vi gjør. Det er slikt som ivaretar oss selv og andre samtidig. Løven står for det å si i fra. Ikke angripe, men gi utrykk for det vi ser og det vi mener. Noen av oss er ikke så stødige på det. Vi vil ikke skape uro. Det er trist når viktige budskap ikke kommer frem. I oljeindustriens tidlige fase, var det sjefer som ikke kunne ta imot dårlige nyheter. Kulturen ble sånn at feil kunne utvikle seg til å bli livsfarlige. Alle bedrifter er tjent med at dårlige nyheter nå de ansvarlige. Ellers vil de ikke ha informasjon til å ta nødvendige beslutninger.

“Taushet” er dødens dialekt, skriver K Isachsen. En venn frykter at noen kan ha blitt utsatt for overgrep. Han gikk til Senter Mot Incest og Seksuelle Overgrep for å lære mer. Det ble et klokt møte. Han fortalte meg at gjennomsnittlig tid fra et overgrep fant sted, og til offeret fortalte noen om det, var 17,4 år. Skam, lojalitet og frykt for at ingen tror på det utrolige, spiller inn. Det er som om overgriper dreper løven. Offeret mister stemme og troverdighet.

En løve trenger ingen fakter for å gjøre seg gjeldende. Den har sin naturlige styrke og autoritet. Som kattedyr maler den når den skal spise sitt bytte. Denne koselyden er mer enn nok til at løven får ha maten sin i fred.

Særlig i møte med tillitstomme er det viktig å ha løven i seg levende. Ingen har rett til å bringe andre til maktesløshet og taushet.

 

 

Uforståelig

Jeg har skrevet et halvt hundre blogger om å møte mennesker med karakterforstyrrelse. Det er viktig for meg at mennesker som rammes av dette møter mer forståelse. Samtidig vil jeg advare mot å sette diagnose på all uforståelig oppførsel. Mesteparten av de mennesker jeg strever med å forstå, representerer noe jeg vil tjene på å få mer av. Når vi har konflikter, og arbeider respektfullt med dem, kan det lett bli til vekst for begge. Det du tar som en selvfølge, trenger ikke være det for meg. Det fins en gammel tradisjon som lederen i klosteret brukte for å bedre samspill mellom munkene. (Dessuten skal tradisjonen ha vært i funksjon i jødisk og muslimsk mystikk.) Det kalles enneagrammet, etter tallet 9, og deler oss inn i 9 typer. Som eksempel gir jeg en oversikt over hva hver av dem holder som viktigst.

  1. At alt er rett og riktig
  2. At folk liker meg, og jeg får være noe for dem.
  3. At jeg lykkes med prosjekter.
  4. At je skiller med ut fra andre.
  5. At jeg har innsikt som hever meg over andre.
  6. At jeg har en aktet leder å være lojal mot.
  7. At jeg unngår smerte og ubehag
  8. At jeg kan kjempe mot noe galt
  9. At vi sammen ikke har spenninger

Så kan du selv lage eksempler på hva som skjer når et tall møter et annet i en situasjon, for eksempel hva som skjer når en åtter møter er nier på møte i menighetsrådet, og det diskuteres om man kan ha en person fra et annet kirkesamfunn til nattverdsmedhjelper..

Ingen av tallene er diagnoser. Alt er likeverdige variasjoner av mennesketyper. Om du kommer i konflikt med en av dem som ligner minst på deg, er det ikke til skade om du hypotetisk tenker: “Hva om dette er en tillitstom person?” For det fine med hypoteser er vi forkaster dem når de viser seg å være feil. Og er hypotesen rett, skal du styrke dine grenser og handle gjennomtenkt.

Sjakal

Tre av mine 6 dyresymbol i boka “Venn med livet” (lmf.no) står for adferd vi bør unngå; både å bli utsatt for det og gjøre det. Sjakal er et slikt. Jeg hadde flaks i boka, for det viste seg at jeg brukte symbolet som det ble brukt i Palestina for 2000 år siden. Det står for å utøve makt uten å ha legitim rett til det. På hebraisk er rev og sjakal samme ord, og Jesus kaller Herodes for rev etter at han tok sin svigerinne til medhustru.

Sjakalen står for “mitt men ikke ditt”. Det handler om å kjøre over andre uten å lytting eller nysgjerrighet. Det ligner på å “si fra” (løve), men gir ikke plass for andres. Er det kritikk, vil det være for å sette andre ut av spill. Konstruktiv kritikk kan og være utfordrende, men da er hensikten å forbedre; både den andre personen og situasjonen. Her på Vestlandet er nok det altfor forsiktige grøften mer vanlig enn sjakalgrøften. På den bakgrunn blir dessverre ofte konstruktiv avvist. Den er helt nødvendig for å bedre kvalitet og sikkerhet. Her er det viktig å skjelne og se forskjell.

Tillitstomme mennesker har liten evne til å gi konstruktiv kritikk. Det blir mye sjakal fra dem. De misunner andre den posisjon og tillit de har i en gruppe, og har utspill som kan føre til at de overtar. I mishandlingsforhold opptrer gjerne den tillitstomme i denne angriperrollen, for så å gå over i helterollen, og tilbake. Spillet kalles gjerne “kom nærmere meg så jeg kan slå deg.” Offeret for dette spillet har lett for å bli nettopp offer; forvirret, utmattet og fortvilet. Det gir beskyttelse mot slike overgrep når vi lærer oss mer og mer å avdekke spill. Sannhet setter fri.

Skorpion

I boka “Venn med livet” bruker jeg 6 dyr som symbol på ulik adferd, ønskelig eller ikke. Jeg har blogget om noen. Symbolene for uønsket adferd viste seg å være palestinske ørkendyr, altså dyr Jesus traff på da han fastet 40 dager i ørkenen. Skorpionen står for noe uønsket.  Den står for det å være hjelper som hever seg over andre. Det ligner på det imponerende spranget fra tempelklippen som Jesus ble lokket med. Vi husker ar at ikke lot seg friste. Det kunne blitt flott svev som alle måtte beundre, men dårlig nedslag.

Det er fint å hjelpe mennesker. Men det sårbart å være avhengig av å ha noen å hjelpe for å kjenne seg verdifull. De fleste blir trykket ned av skorpionhjelp. Men de tillitstomme kan utnytte denne hjelpen til det ytterste. Ved å overlate sitt eget til skorpionen, kan den tillitstomme få masse komfort. Hjelpen blir aldri verdsatt. Den tillitstomme blir rett og slett bortskjemt. Den overansvarlige skorpionen kan slite seg helt ut i et slikt forhold. Aldri kommer eller ventes det noe i retur. Det settes ikke grenser. Både den tillitstomme og skorpionen mangler grenser. Ikke minst kvinner gift med tillitstomme alkoholikere har noen ganger altfor lenge levd i denne rollen. Eller grøften, som vi og kan kalle det.

Det er ikke lett å oppdage at skorpionen krenker både selg selv og den andre. Den ser så uegennyttig og moralsk ut. Den regner andre som konstant hjelpetrengende, og fratar dem deres ansvar. Skorpionen krenker seg selv ved å regne seg selv som verdiløs før den hjelper noen. Dens grenseløse behov for å hjelpe gjør at andre blir invadert og utarmet.

Tillitstomme mennesker opptrer også i skorpionrollen. De har et avhengighetsforhold til rusen som beundringen gir. Samtidig lag de ofrene skjønne at de aldri kan klare seg uten skorpionen og deres hjelp.

Likeverdig og gjensidig hjelp er noe av det beste livet kan gi oss. Jeg bruker elefanten som symbol for den gode hjelpen. Den har store ører og god bærekraft. Mange av oss gjør vel i å gjøre mer av det.

Skorpionens dårlige variant av hjelp, bidrar til at noen ikke våger være til støtte og ta imot støtte. Her er det viktig å sortere, ikke forkaste.

Ta feil?

Det hender jeg får spørsmålet: “Hva om du tar feil når du antar at en person er utsatt for et maktmenneske?” Jeg tenker på det. Og jeg har flere svar.

1) Det er viktig at i alle fall en person stiller spørsmålet om tillitstomhet.

2) I alle kriser bør man tenke igjennom “worst case”.

3) Hvis det ikke er “worst case”, vil mine råd fremdeles være gode.

4) Prosess vil avdekke om hypotese er feil. Det beste er om jeg tar feil.

5) Alt for mange hjelpesøkere møtes aldri av tanken om at de er offer for en “tillitstom” person.

Boka mi “Venn med livet” (lmf.no) handler ikke om tillitstomme mennesker. Men budskapet i boka har vært til god hjelp for mange ofre. I møtet med det tillitstomme blir våre grenser utvisket og vårt mentale rom blir trangt. Boka er hjelp til å etablere gode grenser og innta et større mentalt rom. Rommet blir større når vi blir trygge på å si i fra, og samtidig unngår å invadere andres rom. Vi skal ikke kopiere den tillitstomme sin invadering, og heller ikke la oss presse tilbake til passivitet. Da blir vi stående i vårt eget, og lar ikke den tillitstomme manipulere oss. Denne måten å bli stående i vårt eget, kler oss, enten vi utsettes for tillitstomme eller ikke.

Mange ofre for tillitstomme lider av en overdreven type lojalitet. De kan ikke med snakke med noen, for da er det som en form for svik eller utroskap. Mangel på støtte fører så til større og større fortvilelse og isolasjon. Det mentale rommet skrumper inn, og grensen mot å tape identitet og ansvar, blir svak. Det er godt for oss alle å la noen være viktige når vi strever, og grensen som gjør at vi ikke gir fra oss ansvaret for livet, er avgjørende for livskvalitet. Dette som hjelper i møte med tillitstomme, er altså generelt en god ting.

Det hender også at noen blir overansvarlige i møte med de tillitstomme. De tar på seg ansvaret for selv totalt urimelige anklager. De regner den andre som helt uten bærekraft for vanskelige ting. Det ville tjene livet om personer senket krav til seg selv, og ble mindre avhengig av å ha noen å hjelpe. Klarere grense vil hjelpe personen til å se hvem som er hvem av de to, og hvem som har hvilket behov.

Jeg elsker å ta feil. Det å lage og forkaste hypoteser er grunnlaget for vestlig vitenskap. Viser det seg da at min hypotese var feil, og at problemet var mellom to likestilte, kommer løsningen mye raskere. Var dessverre hypotesen om at den andre er tillitstom korrekt, vil dagens blogg sine tiltak gi offeret  et bedre rom for gjøre gode valg for eget liv.

Bli stående

Det klassiske mønsteret for mobbing i skolegården er at mobberen over tid legger et uetisk og ubehagelig press på offeret. Det kan være nedsettende kommentarer om offeret og dets familie, fysisk plaging og utestenging. Dette skjer på en skjult og subtil måte. Når så offeret reagerer, settes fokuset på denne reaksjonen. Kanskje trekker offeret seg vek. Da er fokus på svakhet. Hvis offeret til slutt går til angrep, synes mobberen at alt er tillatt. Det blir gjerne en gruppe av “allierte” som i selvrettferdighetens navn opptrer sammen med mobberen.

Den som ser dette fra utsiden, kan avdekke et skammelig spill. Mobberen med sine allierte står ute uten ære. Problemet er at mobberen har en egen evne til å skjule alt som skjer før offeret reagerer, og hele vekten blir liggende på offerets reaksjon. (Billedlig kan en si at kamera ikke blir skrudd på før det.)

Og nå kommer dagens melding til alle ofre.

Ikke angrip.

Ikke trekk deg.

Men bli stående.

Det kan stoppe spillet.

Rådet er nok ikke realistisk for et barn på 11 år. Her er det helt nødvendig at ansvarlige voksne griper inn. På grunn av offerets helse, må mobbing stoppes. Men enda mer for at ikke mobberen skal fortsette spillet frem til det blir fengsel og kriminalitet.

Mitt råd er prøvd ut av voksne som står i konflikt med et tillitstomt menneske. Det er befriende å se hvor effektiv strategien kan være. Dessverre er det lite hjelp utenfra å hente for ofre for manipulering, for eksempel ved samværsrett med barna etter samlivsbrudd. Angst og sinne er her ikke den beste problemløser. Når angsten får være årvåkenhet, og sinnet får være barriæreenergi, øker sjansene betydelig for et positivt  resultat. Den som står trygt i seg selv, fås ikke lett ut av balanse. Og det er slitsomt for den som skremmer, når offeret ikke viser redsel.

 

 

 

Fasit for fruen?

Jeg leser en del artikler om psykopati. “Kom deg vekk fra psykopaten!”, er gjerne fasiten. Og for all del. For mange er det en fornuftig løsning. Men jeg husker godt kvinnen som levde i et trist ekteskap med mye anklage og kontroll. På arbeidsplassen var mannen godt likt. Etter mange samtaler, fikk jeg inntrykk av at det var en typisk sjarmør/tyrann person. Etter å ha vurdert konsekvenser, fordeler og omkostninger sammen med meg, valgte kvinnen skilsmissen. De var begge oppi årene.

Det gikk noen år, og kvinnen kom tilbake lurte på om jeg ville vie dem igjen. Han hadde ikke forandret seg. Men med felles barn, var de fremdeles en viktig del av hverandres liv. Selvsagt sjekket jeg ut om hun var blitt “hjernevasket”, men hun hadde konsistente vurderinger og rasjonelle valg. Dessuten hadde hun lært mye om å begrense skaden med mannens barnslige utspill og sjau. Så det ble en lite og svært hyggelig vielse i kirken. Hans umodne sider og den praktiske hverdag var lettere for henne å takle innen ekteskapet.

Det å velge for andre er som regel feil. Den tillitstomme gjør det så gjerne. I en god samtale gjelder det mer å lytte seg inn i både følelser, situasjoner og bakenforliggende ting. Avdekkende spørsmål kan være på sin plass. Eksempler kan illustrere. Noen ganger er det ok å tilkjennegi egne verdier og vurderinger. Men det er konfident (den som kommer til samtale) som gjør valg for sine liv. Da blir ansvaret værende på rett plass. En sjelesørger som griper inn, gir råd og dirigere kan få en høy stjerne der og da, men risikerer senere å bli kraftig devaluert og bli anklaget for ødelagt personens liv. Under narkose kan en pasient ikke ta egne valg. Kirurgen har ansvaret. Sjelesorg er ikke kirurgi.

 

Jeg er ok-du er ikke ok

Tillitstomme mennesker ser andre mennesker sin myndighet som trussel. I boka mi, “Venn med livet” (netthandel lmf.no) bruker jeg fargen rød som symbol på vår myndighet. Den tillitstomme har “allergi” mot din rødfarge, og bekjemper den både på direkte og subtile måter. Enten blir det store spenninger og kanskje konflikt, eller du blir stående med bare grønnfarge; din omsorg, tilpasningsevne og behov for felleskap.

I boka står symbolet “sjakal” å fremtre uten plass for andre. Symbolvalget har vist seg godt, for i Bibelen kaler Jesus Herodes for sjakal (samme ord rev på Hebraisk), da Herodes uten noen rett tok sin svigerinne fra sin bror. Jesus kaller ham offentlig “sjakal”. Folk var blitt fengslet og henrettet for mindre. (Ta Johannes døperen.) Terrorregime var den gang ikke uvanlig. Herskeren tålte ingen myndighet ved siden av sin.

Heldigvis har vi demokrati. Det brukes likevel et bredt spekter av hersketeknikker. (Hersketeknikker, Sandvik og Risdal, Spartakus forlag 2007)

Det var en del autoritær lederstil  da vår oljeindustri var ny, og mange ledere var fra Amerikansk kultur. Fremdeles er det slik i Amerika at den som har empati, får mindre mulighet til å bli leder i næringslivet.

I Norge finner vi eksempler på bedriftskultur der ledere og ansatte er undermyndige. Rødfargen blir ikke belønnet. Varsleren blir straffet i stedet for å bli takket. Denne stilen uten rødfarge blir svært lik stilen uten grønnfarge. Det blir ikke rom for konstruktiv og tydelig meningsutveksling.

“Løven” står som symbol for det å si i fra, mens en ennå gjerne tar innspill og rom for andres rødfarge.

Det er godt når kulturen inviterer alle til å ha begge farger på plass hele tiden. Da har hver rom for seg selv og andre. Og både ressurser og felleskap blir alle til del. I et slikt miljø vil sjakalen kjede seg, og forsvinne.

 

 

 

Hund

I boka “Venn med livet” (kan bestilles  fra forlaget lmf.no) bruker jeg “hund” som symbol på det å la andre være viktige. Den som er redusert av kontakt med en tillitstom person, trenger å igjen bygge tillit og positiv forventning til andre mennesker. Ca 6 % er ikke denne tilliten verdig, med det er fremdeles mange igjen. Særlig vi menn er ikke så trent på å ta imot støtte. Selvstendighet er bra, men bare inntil en viss grense. Det kan dreie seg om noe så enkelt som å ta kontakt for å få være med noen, eller for å få hjelp. De aller fleste av oss liker å være noe for andre, og denne andre (altså du), behøver ikke være perfekt.

Tenk bare på hvordan en hund møter sin eier. Jeg husker at jeg gikk en tur med en venn og hans hund. Tilbake fra turen spør min venn: Hvor er hunden. Vi hadde vært i så ivrig samtale, at vi hadde glemt hunden. Så vi tok turen motsatt vei, og hunden stod bundet utenfor en butikk vi besøkte. Ulikt hvordan de fleste ville vært etter sånn behandling, var hunden i kjempehumør og viste glede over å se oss. Det var ingen bebreidelse eller aggresjon. Selv da lot hunden oss merke at vi var verdsatt.

Vi skal ikke være selvutslettende, men den rause får mange gleder. Og den som lar andre merke at de er viktige, får kjekke venner. Det er trist hvis de tillitstomme får makt til å definere hvordan vi mennesker er.

 

 

Melke en katt?

Min far sa ofte at det ikke nytter å melke en katt. Selv ved gjentatte forsøk blir det mye kloring og lite melk. En venn sa til meg en gang: “Tor. Du må slutta å venta fra folk det de ikkje har, og heller ta i mod det de har.” Hvis vi dikter inn egenskaper hos folk, har vi ingen grunn til å klandre dem når disse egenskapene mangler. Alle kan bare forvalte det de har.

Denne innsikten er særlig viktig i samspill med tillitstomme mennesker. Det er utenkelig for noen av oss at tillitsevne, ærlighet, sannhetssøking, rimelighet og empati kan mangle. Ubevisst dikter vi inne dette. Og vår skuffelse blir stor. Gang på gang.

Jeg kan ha nevnt det. Men jeg forteller om en person (A) som kom til meg og ville ha syndstilgivelse. For en tillitstom person (B) hadde kommet med er rekke anklager om hvor mye feil det var med (A). Etter å ha lyttet et stund, fikk jeg et klart inntrykk av et det her var (B) sine feil som var svartmalt over på (A). Det hender særlig med tillitstomme personer at de mangler evnen til å ha egne feil i sin bevissthet, og dermed henger (projiserer) dem over på et offer. Det kan skje så finurlig og umerkelig at offeret overtar dem. (A) fikk hos meg hjelp til å legge fra seg anklagene, men ikke ved å behøve tilgivelse. Ingen trenger tilgivelse for det som er påført dem.

Så sa jeg, og refererte til det innledende spørsmål: “Men en ting trenger du kanskje tilgivelse for, og der er at du malte (B) hvit mens denne malte deg svart. Dine intensjoner var sikkert gode, men du var med på løgn. Sannheten setter fri, ikke spill. Selvsagt er det feil å svartmale mennesker, men det er også feil å hvitmale.”

Ikke minst i en pluralistisk tid er det viktig å lete etter sannhet. “Når alt er like gyldig, er alt likegyldig,” synger en av mine gode venner.

Den som trer ut av et negativt spill, gir rom for mer sannhet.