Det hender jeg får spørsmålet: “Hva om du tar feil når du antar at en person er utsatt for et maktmenneske?” Jeg tenker på det. Og jeg har flere svar.
1) Det er viktig at i alle fall en person stiller spørsmålet om tillitstomhet.
2) I alle kriser bør man tenke igjennom “worst case”.
3) Hvis det ikke er “worst case”, vil mine råd fremdeles være gode.
4) Prosess vil avdekke om hypotese er feil. Det beste er om jeg tar feil.
5) Alt for mange hjelpesøkere møtes aldri av tanken om at de er offer for en “tillitstom” person.
Boka mi “Venn med livet” (lmf.no) handler ikke om tillitstomme mennesker. Men budskapet i boka har vært til god hjelp for mange ofre. I møtet med det tillitstomme blir våre grenser utvisket og vårt mentale rom blir trangt. Boka er hjelp til å etablere gode grenser og innta et større mentalt rom. Rommet blir større når vi blir trygge på å si i fra, og samtidig unngår å invadere andres rom. Vi skal ikke kopiere den tillitstomme sin invadering, og heller ikke la oss presse tilbake til passivitet. Da blir vi stående i vårt eget, og lar ikke den tillitstomme manipulere oss. Denne måten å bli stående i vårt eget, kler oss, enten vi utsettes for tillitstomme eller ikke.
Mange ofre for tillitstomme lider av en overdreven type lojalitet. De kan ikke med snakke med noen, for da er det som en form for svik eller utroskap. Mangel på støtte fører så til større og større fortvilelse og isolasjon. Det mentale rommet skrumper inn, og grensen mot å tape identitet og ansvar, blir svak. Det er godt for oss alle å la noen være viktige når vi strever, og grensen som gjør at vi ikke gir fra oss ansvaret for livet, er avgjørende for livskvalitet. Dette som hjelper i møte med tillitstomme, er altså generelt en god ting.
Det hender også at noen blir overansvarlige i møte med de tillitstomme. De tar på seg ansvaret for selv totalt urimelige anklager. De regner den andre som helt uten bærekraft for vanskelige ting. Det ville tjene livet om personer senket krav til seg selv, og ble mindre avhengig av å ha noen å hjelpe. Klarere grense vil hjelpe personen til å se hvem som er hvem av de to, og hvem som har hvilket behov.
Jeg elsker å ta feil. Det å lage og forkaste hypoteser er grunnlaget for vestlig vitenskap. Viser det seg da at min hypotese var feil, og at problemet var mellom to likestilte, kommer løsningen mye raskere. Var dessverre hypotesen om at den andre er tillitstom korrekt, vil dagens blogg sine tiltak gi offeret et bedre rom for gjøre gode valg for eget liv.